Mariella Furrer

Hun har dokumentert seksuelle overgrep mot barn i Sør-Afrika i elleve år. Nylig gjestet hun Oslo og Dokfoto14.
Mariella Furrer kan med rette kalles en flerkulturell fotograf: Datter av en sveitsisk far og en libanesisk mor, født og oppvokst i Kenya, utdannet i USA. Etter et år i New York ved International Centre of Photography (ICP) hvor hun spesialiserte seg på fotodokumentar og fotojournalistikk, har hun jobbet med base i både Kenya og i Sør-Afrika.

Et år på den prestisjetunge skolen for fotografi i New York og en workshop med Eddie Adams ble døråpneren for Mariella Furrers verdenskarriere som frilansfotograf.

Gjorde seg bemerket
Mariella Furrer var kanskje for mange norske fotointeresserte et ukjent navn, inntil hun deltok på Dokfoto14 i Oslo. Etter å ha sett og hørt Furrers bildeforedrag på Litteraturhuset under dokfotofestivalen, vil jeg tro hun har gjort seg bemerket blant alle som var tilstede, inklusive hos undertegnede.

Vi snakker med andre ord ikke om et ubeskrevet blad, selv om hun i en norsk sammenheng har vært et anonymt navn. Vi snakker om en fotograf som har frilanset for Sunday Times Magazine of London, Time Magazine, Newsweek, Life Magazine, New York Times , Chicago Tribune, Paris Match, Sports Illustrated, Vogue, Der Spiegel og Marie Claire. Hun har jobbet med organisasjoner som Unicef, Leger uten grenser, FN, Bill & Melinda Gates Stiftelse og Norsk Folkehjelp.

Seksuelle overgrep
Mariella Furrer har dekket Afrika, Europa, Midt-Østen og Asia, alltid med et humanitært fokus, og ofte i forhold til kvinner og barns livssituasjon i ulike politiske og religiøse kontekster. Hun har mottatt en rekke utmerkelser og priser for sitt arbeide, inklusive Hasselbladstipend i 2003 og Canons pris til årets kvinnelige fotojournalist i 2009. På den internasjonale fotofestivalen i Perpignan i fjor viste hun resultatet av sitt prosjektarbeid de siste elleve årene – et prosjekt som omhandler seksuelle overgrep mot barn i Sør-Afrika.

Det startet med en artikkel om seksuelle overgrep mot barn i Sør-Afrika. Da Mariella gjennom samarbeidet med organisasjonen The Teddy Bear Clinic ble oppmerksom på hvor utbredt seksuelt misbruk av barn er i Mandelas nyvunne frihetsrike, kjente hun det hun beskriver som et tydelig kall i forhold til å forfølge temaet. Noe av dette bunner i hennes egen erfaring med overgrep da hun selv var barn.

– Jeg kunne relatere til den skammen og det tabuet som forfølger barn som utsettes for overgrep fra de voksne, fordi jeg selv en gang som barn opplevde en voksen som forgrep seg, forteller Mariella til foto.no. For anledningen har vi byttet ut et intervju i den tradisjonelle hotellobbyen med en ridetur på hesteryggen i nordmarka. Det er dagen etter at hun har vist bildene sine på dokfoto14. Samtalen går uten stopp.

Personlig nedtur
Mariella er like ærlig som hun er kjent for sitt humanitære engasjement. Fortellingen om prosjektet som nå har resultert i boken ”My Piece of Sky” er ikke bare fortellingen om hvordan et omfattende, rystende dokumentarprosjekt så dagens lys. Det er også beretningen om hvordan Mariella gjennom dette arbeidet selv har investert med både kropp og sjel. Etter at boka lå feit og fin ferdig i trykken, gikk hun i veggen med et smell.

– Jeg satt i tre uker i min mors hage i Nairobi uten å gjøre noen ting. Jeg bare satt i hagen, spiste, sov, leste litt. Jeg var totalt utmattet!

Det som skulle bli en opptur og en glede over å ha ferdigstilt prosjektet, ble altså i stedet en slags nedtur.

– Etter hvert fikk jeg hjelp til å forstå at jeg gjennomgår det som kalles posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Jeg har sett og hørt så enormt mange og så enormt grufulle ting i arbeidet med My Piece of Sky, at det er helt menneskelig å få en reaksjon. Det ville faktisk vært nesten umenneskelig å ikke få det, når jeg nå i ettertid ser hva jeg faktisk har vært med på, sier Mariella.

Det snør tett i den norske granskogen. Mariella håndterer den store kaldblodsvallaken med sikre tøyler. Hun har ridd i Mongolias fjell i ukesvis på et oppdrag en gang. Hest er trygg mark for henne.

- Jeg liker egentlig ikke å snakke om denne tilstanden min som en nedtur. Kall det heller en slags omvei, en avstikker. Jeg får god hjelp av en dyktig terapeut til å bearbeide det jeg sitter med av tanker og følelser etter disse årene.

Den flerkulturelle fotografen er ikke i tvil om hva som har vært noe av det tøffeste for henne, personlig.

– Jeg velger å være åpen om min egen overgrepserfaring når jeg nå reiser rundt og presenterer boka min, og dermed tror mange automatisk at det er dette som er det vanskelige for meg. At det er dét som er traumatisk. Men sånn er det ikke!

Dybdeintervjuet overgripere
Det som har vært den tøffeste erkjennelsen, er tvert i mot dén, at Mariella i møte med noen av overgriperne ikke har reagert slik hun trodde hun skulle reagere. For etter hvert ble prosjektet utvidet til å også omfatte dybdeintervjuer med noen av overgriperne til ofrene hun har fotografert. Det ble en annerledes erfaring enn hun på forhånd hadde trodd.

– Jeg var forberedt på at jeg ville føle forakt, distanse, avsky, overfor disse mennene. Kanskje til og med hat. Men ansikt til ansikt med dem følte jeg bare sorg, og medynk. Jeg oppdaget at hjerte mitt kunne blø like mye for dem, som for deres ofre. Det var et sjokk å oppleve. Forakten og avskyen hadde villet vært et skjold mellom meg og dem, en distanse. Plutselig var det en nærhet der, til menn som hadde gjort avskyelige handlinger, som jeg ikke var forberedt på.

- Tittelen på boka er faktisk inspirert av en overgrepsdømt ung mann som satt i fengsel, som jeg intervjua i forbindelse med prosjektet, forteller Mariella. - Fra cella si i fengselet hadde han utsikt til en liten flik av himmelen utenfor. Han refererte til den fliken som my piece of sky. Når jeg skulle finne en tittel på boka, syntes jeg det uttrykket var en sterk og passende referanse. - Vi har alle utsikt til vår flik av himmelen slik vi oppfatter den, og vår indre moral og vår medmenneskelighet er det som avgjør om den himmelen fører til noe godt eller ei, forklarer hun.

Overgripere har en historie
Mariella måtte ta inn over seg at også overgripere er mennesker, og at de også har en historie å fortelle.

– Det er et kjent faktum at voksne som forgriper seg på barn, veldig ofte selv har opplevd å bli misbrukt som barn. Det gjør det enklere å forstå de psykologiske mekanismene som ligger bak et overgrep, men det gjør det likevel ikke mulig å akseptere.

- Disse mennene har gjort grufulle ting mot vergeløse barn. Det de har gjort er forkastelig. Handlingene deres er utilgivelige. Men de har fortsatt en verdi som mennesker – de fortjener fortsatt respekt og anerkjennelse som mennesker. Da jeg tok dette innover meg, var det som om min verden på en måte kollapset, forteller Mariella. – Jeg fikk det ikke til å gå opp. Hvordan kunne jeg føle sympati og empati med en bestialsk overgrepskriminell?

Kognitiv dissonans
I psykologien kalles det kognitiv dissonans, dette fenomenet når en forestilling vi har kræsjer med en erfaring vi gjør i det virkelige livet. Motsetningen blir til mentale og emosjonelle snubletråder. Det går i ball for oss.

- I grunnen har denne erfaringen gjort meg veldig oppmerksom på hvor utsatt yrket som fotojournalist egentlig er, fortsetter Mariella. – Det har gått opp for meg at vi fotografer - i motsetning til annet personell som jobber ute i felten med humanitære katastrofer, enten det er lokalt, nasjonalt eller globalt, ikke har et profesjonelt tilbud om debriefing (bearbeiding) med psykolog etter å ha opplevd traumer. Det burde vi hatt.

- Paradoksalt nok er det ofte vi frilansere som tar de tøffeste trøkkene i felten, fordi vi drar dit som ingen redaktører vil sende sine egne fast ansatte. Samtidig er det de færreste av oss som tar oss råd og tid til å få hjelp til å bearbeide all dritten vi opplever når vi er der ute og jobber. Vi gjør liksom bare jobben vår, og har bare fokus på å hele tiden levere, så vi kan være klar for neste oppdrag. Det er ikke sunt!

Samarbeidet med The Teddy Bear Clinic i Sør-Afrika har gitt Mariella helt unik tilgang til flere barneskjebner og deres pårørende. Det dyptpløyende prosjektet har gjort at den engasjerte fotografen har tatt initiativet til å opprette en stiftelse som skal samle inn penger til klinikker for overgrepsofre.

– Overgrep har så mange ulike lag, og skjer i så mange ulike kontekster, sier Mariella. – Overgrep mot barn handler også om politikk. I samfunn hvor overgrepet skjer som en del av en religiøs institusjon, som ofte er tilfellet i Sør-Afrika, med rituell mishandling som del av et større trossystem, er det andre krefter som driver og legitimerer overgrepskulturen, enn i andre sammenhenger. Derfor er det ulike virkemidler og tiltak som må settes inn for å forebygge og hjelpe.

Aktivisten vekket til live
Prosjektet My Piece of Sky har også vekket til live aktivisten i Mariella. Et av hennes viktigste poenger i foredragene hun nå holder over hele verden, er overgrepsofferets rett til å ikke måtte møte overgriperen i rettsalen. I dag praktiseres en ordning hvor offer og overgriper møtes i rettsalen under rettsaken. For å slippe å stå ansikt til ansikt med overgriperen, kreves det oftest en spesiell legeerklæring og en formell søknad om fritak, hvor den fornærmede part i stedet kan følge saken fra et skjermet rom, med videooverføring.

– Dette burde vært helt motsatt, sier Mariella. – Det burde i utgangspunktet vært slik at offeret får følge rettsaken i et skjermet rom, med mindre noe annet er ønsket, og at det i så fall gis mulighet for det.

For de aller fleste overgrepsoffer oppleves nemlig det å skulle møte overgriperen i rettsalen som et nytt overgrep, et nytt traume. Dette er et velkjent tema, også her hjemme på bjerget, og sist aktuelt i media i forbindelse med rettsaken mot overgrepsdømte Rune Øygård.

Kronerulling for bokutgivelse
At det ble bok av prosjektet er takket være fotografen Gary Knight i billedbyrået VII.

– Det var Gary som fikk se alle bildene mine, og som med én gang sa; at dette må bli en bok, sier Mariella. – Det var da jeg begynte å tenke selv på idéen, at den kanskje kunne virkeliggjøres.

Hun har jobbet i elleve år for egne penger med prosjektet. Derfor var det en enkel avgjørelse å bestemme at hun skulle gi ut boken på eget forlag. Pengene hun trengte for å finansiere produksjon og trykking av boken skaffet hun ved å gå for kronerulling på sosiale medier. Det ble det altså bok av! My Piece Of Sky finnes i et eksklusivt opplag på tusen bøker. – Ikke akkurat Harry Potter, ler Mariella Furrer.

Like fullt er det et mål å få solgt boken verden over.

- Tematikken er dessverre global og angår absolutt alle land, sier hun. – Men distribusjonen som eget lite enkeltpersonforlag er en stor utfordring. Å sende bøker fra Sør-Afrika er verken billig eller effektivt, konstaterer hun. På flyet fra Johannesburg til Oslo i forbindelse med dokfoto14 var planen å ta med hundre bøker hun kunne selge på festivalen. – Men når prisen per kilo overvekt var hundre dollar, og hver bok veier et kilo, skjønte jeg fort at dét regnestykket var en dårlig deal. Så noen bok til festivalpublikummet ble det ikke.

Trives i Norge
Norge har gjort inntrykk på Furrer. Hun vil gjerne komme tilbake.

– Jeg elsker naturopplevelser, og er det étt sted jeg kan få det, så er det vel her i Norge, smiler Mariella.

Vi har kommet til veis ende, etter en times ridetur i tett snødrev og i suset av snøtunge grantrær. Hestene skal ha lunsjen sin. Det skal Mariella også, begeistret og opprømt i møte med den norske villmarka etter at vi på rideturen passerte fire store elger som stod helt stille i snødrevet, like ved ridestien.

Noe nytt prosjekt har Mariella ikke i sikte akkurat nå. Først og fremst skal hun hente seg inn etter det forrige. Holde foredrag og vise bilder fra boka. Jobbe for stiftelsen sin. Pleie seg selv og vennskap. Bestemme seg for om hun skal bli boende i Johannesburg i Sør-Afrika, eller flytte hjem til Kenya.

– Akkurat nå lengter jeg tilbake til de tre hundene mine, sier hun. Det er et passe prosjekt å fokusere på akkurat nå. Men fortell endelig dine norske venner at jeg gjerne kommer tilbake til Oslo! Og så må du huske å si, og dette er kjempeviktig å få med, at norske fotografer må søke om plass på Eddie Adams workshop, det ble mitt store vendepunkt - jeg anbefaler alle andre å gi seg selv den muligheten!

Mariella Furrer
The Teddy Bear Clinic
Eddie Adams workshop
Maria Lundberg - Mariella Furrer på ridetur på hesten Jarlen
Mariella Furrer på ridetur på hesten Jarlen
Maria Lundberg
Mariella Furrer - Fra My Piece Of Sky
Fra My Piece Of Sky
Mariella Furrer
Mariella Furrer - Fra My Piece Of Sky
Fra My Piece Of Sky
Mariella Furrer
Mariella Furrer - Fra My Piece Of Sky
Fra My Piece Of Sky
Mariella Furrer
Mariella Furrer - Fra My Piece Of Sky
Fra My Piece Of Sky
Mariella Furrer
Mariella Furrer - Fra My Piece Of Sky
Fra My Piece Of Sky
Mariella Furrer
Mariella Furrer - Fra My Piece Of Sky
Fra My Piece Of Sky
Mariella Furrer
Mariella Furrer - Fra My Piece Of Sky
Fra My Piece Of Sky
Mariella Furrer
Mariella Furrer - Fra My Piece Of Sky
Fra My Piece Of Sky
Mariella Furrer
Mariella Furrer - Fra My Piece Of Sky
Fra My Piece Of Sky
Mariella Furrer
Mariella Furrer - Fra My Piece Of Sky
Fra My Piece Of Sky
Mariella Furrer
Mariella Furrer - Fra My Piece Of Sky
Fra My Piece Of Sky
Mariella Furrer
Mariella Furrer - Fra My Piece Of Sky
Fra My Piece Of Sky
Mariella Furrer

Varsle Foto.no
Tips en venn
Som innlogget kan du kommentere artikler.
Artikkelkommentarer
Ingen har kommentert denne artikkelen enda
Eller kommenter via Facebook:
Åpne uskalert versjon i eget vindu