Morten Krogvold

Han beveger oss med sine nære portretter. Han har fotografert i 50 år. foto.no møtte Krogvold, bak slottet på Lorry.
følg foto.no på Facebook

Morten Krogvold er kanskje den meste kjente norske fotografen i Norge. Han opplever for tiden stor suksess som fotograf. I sommer hadde han utstilling på Hovedøya med over 50.000 besøkende og solgte fotografier for halvannen million kroner. I mai i år fylte han 60 år. Samtidig er det 40 år siden han begynte som fotoassistent på Statens Filmsentral. I den anledning har foto.no hatt en lengre prat med Morten. På Lorry bak slottet i Oslo.

Starten på ”interessen”.
I 50 år har Morten Krogvold fotografert. Interessen for fotografiet sporer han tilbake til den gang han var ti år, hadde en hoftesykdom, og lå innlagt på sykehus i Bærum. Foreldrene bodde på østkanten, og den gang var det et godt stykke, og Morten ble derfor liggende mye alene på sykehuset. Han kunne ikke lese, men hadde mange bildebøker han kunne se i. Fotografier ble han veldig fasinert av. Blant annet bildene til W. Eugene Smith.

- Brødrene mine hadde også mørkerom, og det var nok helt avgjørende for fotointeressen. Jeg hadde veldig lav selvtillit, og klarte å lage noen bilder i mørkerommet. Selv om bildene var helt forferdelige, så trodde jeg de var ganske fine den gangen. Jeg opplevde at jeg mestret dette. Etter dette hadde jeg en rekke nederlag på skolen. Jeg trivdes ikke, jeg skjønte ikke lærerne, men jeg klarte å skape noe i mørkerommet.

10 år gammel ble han skrevet ut fra sykehuset og fikk et Kodak Brownie-kamera. Når Krogvold forsøker å finne ut hvorfor han er den fotografen han er, kommer han stadig tilbake til barndommen. Men hva annet er det som former og har formet Krogvold som fotograf?

- Min måte å oppfatte verden på former meg som fotograf. Fotografi er noe veldig mentalt. Det å se på en personlig måte angår meg voldsomt. Fotografiet er så følelsesmessig og reflekterer din egen personlighet og stemning. For meg handler fotografi dermed aller minst om teknikk.

Enkelt å ta et godt bilde
Og dermed er Morten over på noe annet, tankerekkene kommer raskt. Han har mye på hjertet. For mange er det verdt å få med seg at Krogvold mener det ikke er så vanskelig å ta et godt bilde, og at det aller minst handler om teknikk.

- Det er faktisk ikke så fordømt vanskelig å ta et godt bilde. Det er veldig enkelt å komme opp på et brukbart nivå. Derfor er jeg veldig glad i amatører jeg. Jeg er ikke så glad i amatører når det gjelder mange andre yrker, men med fotografer går det helt greit.

Krogvolds tiltrekning mot fotografiet handler mye om atmosfæren. Istedenfor å henge seg opp i det tekniske, mener han at det har vært nødvendig for han å gå inn til selve kjernen på hvorfor han driver med foto. Når man fotograferer er det viktig å spørre seg selv hvorfor man driver med dette.

- Begynner man å finne ut av det, kan man starte på en oppdagelsesferd i hva man skal fotografere. Og hvis man er konsentrert og har god arbeidsmoral kan man komme veldig langt. Det holder ikke å bare sitte og lese om kameraer og fotografier. Man må faktisk ut å gjøre dette her. Man må ut å fotografere.

Det er ingen tvil om at Morten vet hva han snakker om. Han har gjennom årene hatt tusenvis av deltagere på sin workshops. Flere av deltagerne har senere gått hele veien til å bli anerkjente og dyktige fotografer. Flere av dem gir Krogvold en stor takk for at de har blitt ledet på riktig vei. Eller for å si det på en annen måte: De fikk et skikkelig spark i ræven, fikk blåmerker, men rullet av gårde på den rette veien.

Inspirasjon
Krogvold mener han kanskje er litt for mye inspirert av andre kunstarter. Vi snakker om blant annet opera, ballett, film, teater, maleri, litteratur og musikk. Han mener og tror at nøkkelen til suksess i alle bransjer, er å orientere seg mot hva andre bransjer driver med. Inspirasjonen han ofte finner i musikk og teater ligger ofte i den modusen man finner igjen i bildene hans.

- Bildene mine er jo for eksempel veldig melankolske. I det gamle Hellas mente jo man at melankoli var en kreativ kilde. I alt jeg liker, ligger det en form for melankoli. Det jeg tiltrekkes av er ganske likt mine fotografier. Det har nok med stemningen å gjøre. Jeg tiltrekkes for eksempel av russisk film. Den greske filmen ’Den gråtende engen’, regissert av Theo Angelopoulos, er en film jeg anbefaler alle å se. Angelopoulos er et av mine store forbilder og bildene i filmen er bare helt fantastiske.

Det er helt konkrete ting Morten mener inspirerer han. Det er det spesielle musikkstykket, det er det spesielle teaterstykket. Og opplevelsene er han veldig takknemlig for. For, som han sier, det er ikke en selvfølge for alle å oppleve disse tingene.

- I 1973 jobbet jeg i Statens filmsentral og gikk på fotolinjen på yrkesskolen. Da så jeg en film av Ingmar Bergman som het ’ Viskningar och rop’. Da fikk jeg et sånt visuelt sjokk, jeg ble så redd at jeg ikke turde å bevege meg. Da gikk jeg å så den samme filmen 4 ganger på rad. Det var lys, stemning og farger som var enormt sterkt. Da tenkte jeg at når det går an å lage slike bilder som Bergman gjorde i denne filmen, så skal i alle fall jeg prøve. Dette var den definitive bekreftelsen på at det var foto jeg måtte drive med resten av livet.

Krogvold blir lett begeistret og revet med. Han suger til seg inntrykk. Dette ser han selv på som en positiv egenskap, og tror dette bidrar til at han hele tiden lar seg inspirere. Igjen og igjen. Men selv om han lett lar seg rive med, er han motstander av at alt skal være så lett – for eksempel når det er snakk om underholdning. Det må være dybde, og han faller hele tiden tilbake til melankolien. Men når man sitter der med Krogvold, er det faktisk litt vanskelig å forstå at det er melankolien som opptar han så mye. Kanskje vi har forskjellige referansepunkter, vi ser ting annerledes. Men når jeg ser bildene til Krogvold, da er det lett å se at det er fotokunst i moll.

Nok av motiver. Og paradokser.
For Morten handler fotografering mye om oppdagelse. For det er ikke snakk om noen mangel på motiver. Det handler bare om oppdagelse.

- Vi er snart 7 milliarder mennesker på kloden. Et menneske har tusenvis av uttrykk. Det er med andre ord motiver nok der ute. Det er det minste problemet. Utfordringen er hvordan man skal bearbeide dette slik at det ikke bare blir en avbildning.

Dette bringer Morten inn på noe som han mener er et paradoks i dag. I dagens samfunn oversvømmes vi av bilder alle steder: på Internett, i magasiner, i aviser, på utstillinger, i bøker, osv.

- Da blir det faktisk vanskelig å beholde på sin egenart som fotograf. Vi lager andres bilder, men tror det er våre egne. Jeg husker for rundt 30 år siden. Da var jeg veldig inspirert av blant annet Ansel Adams. Jeg dro til USA for å gjøre det samme som han – fotografere landskap. Men hadde jeg vært ærlig med meg selv hadde jeg jo ikke gjort dette, for dette var ikke min gate. Men så stoppet jeg i en gruvelandsby for å overnatte, og alt var merkelig og svart og jevlig og veldig vakkert. Dagen etter dro jeg videre. Men da jeg kom hjem skjønte jeg at det var jo i gruvelandsbyen jeg skulle blitt. Det var der jeg kunne gjøre mine ting som fotograf. Ikke i fotsporene til den store mesteren Adams.

Byen fant han aldri igjen, og ikke husker han navnet på den. Han skylder på dårlig konsentrasjon. Noe man, ifølge Krogvold, aldri kan tillate seg som seriøs fotograf.

Selv om man skal finne sin egen stemme som fotograf, kan det være lurt å kopiere de store fotografene. I alle fall som et virkemiddel i egen utvikling som fotograf.

- Man kan absolutt kopiere, men da skal man være ærlig. Ovenfor seg selv og andre. Malere har jo gjort dette i alle tider. Men etter hvert finner de sin egen stemme. Når det gjelder å utvikle sin egen stemme og egenart som fotografer, kan vi i Norge bli mye bedre.

Savner egenart i norsk fotografi
Krogvold mener det er en rekke dyktige fotografer i Norge, men han savner en egenart i norsk fotografi. Dag Alveng og Tom Sandberg trekker han frem som 2 fotografer som har klart å finne dette.

- Særlig innenfor dokumentarfotografiet synes jeg det er vanskelig å se forskjell på om det er en amerikaner, sveitser, belgier eller en nordmann som har tatt bildene. Men en som virkelig står frem i Norge, innen dokumentarsjangeren, er Apneseth. Han synes jeg er vanvittig dyktig. Han bruker det norske på en måte som absolutt har en sjanse til å slå gjennom internasjonalt.

Og Apneseths Jølster-prosjekt er et godt eksempel på hvor viktig det er å fortelle historiene fra våres eget lille hjørne av verdenen. Historiene i Norge har absolutt potensial til å slå an internasjonalt. Selv ønsker Krogvold å bruke en større del av sin fotografiske fremtid i å grave i sitt eget land.

Flere strenger å spille på
Krogvold er kjent som portrettfotograf(en). Men ser man litt grundigere på hans fotografiske karriere, stopper man raskt opp ved noen landskapsbilder fra Irland og gatefotografier fra Marokko. Krogvold-signaturen er faktisk gjennkjennelig, selv om dette er en side ved ham vi ikke alt for ofte får oppleve. At han har flere strenger å spille på er det ikke tvil om. Hans siste prosjekt, med arkitektur fra Roma, er et annet eksempel. Men likevel, kanskje vi alt for sjeldent får se disse andre sidene av fotografen Krogvold? Når vi kommer inn på dette temaet, bruker plutselig Morten mer tid på å svare. Han må tenke grundig før han prater.

- Jeg er veldig klar for å gjøre mer landskapsfotografering igjen. Først og fremst i Norge. Og da vil jeg jobbe med lange eksponeringer. Flere timer. Jeg synes det er viktig å få med tiden i fotografier. Da er det lange eksponeringer som gjelder.

Det var lyrikeren Stein Mehren som fikk Krogvold inn på dette med lange eksponeringer første gang. Han mente Morten hadde et problem: alt for korte eksponeringer. Krogvold skjønte ikke hva han mente. Mehren mente at all kunst tar tid. Krogvold var ikke nødvendigvis enig den gang, men har faktisk etter hvert begynt å bruke så lange eksponeringer som overhode mulig. Han gjør dette også på portretter. Når det gjelder landskaper forklarer han at den lange eksponeringen gir en følelse av at lyset kommer og går. En følelse av bevegelse.

- Når det gjelder gatefotografering så har jeg drevet en del med det. Men jeg har gjort det mye mer stilisert enn det man ofte ser. Jeg har prøvd meg litt med 35mm og mer klassisk gatefotografering. Det er ikke det jeg er best på. Men gatefoto i en mer stilistisk form er noe jeg kunne tenke meg å jobbe mer med.

Selv om Krogvold har flere strenger å spille på, trekker han stadig frem viktigheten av å gå i dybden – å jobbe med det samme over tid. Det er dette flere av de store fotografene har gjort. De går tilbake og tilbake til det samme hele tiden. For selv om motivet er det samme, så forandrer dette seg også. Det gjør også den som fotograferer.

I Roma med en gardintrapp
De siste årene har Krogvold tilbrakt mye tid i Roma. Blant annet har han fotografert arkitektur, fra toppen av en gardintrapp. Teknikken, eller innfallsvinkelen, med de lange lukkertidene har vært helt sentralt i dette prosjektet.

- Kirkene og palassene og bygningene har jo stått der i hundrevis og tusenvis av år. Mennesker og skyer kommer og går. Med lange lukkertider fanger jeg bevegelsene, samtidig som disse monumentale bygningene fremstår som sylskarpe. Når jeg bruker lang tid på eksponeringene så får jeg en helt egen stofflighet i bildene. Lyset skulpturerer faktisk motivet.

I fjor ble disse bildene vist i Museo di Roma, Palazzo Braschi. Utstillingen ble åpnet av H.M. Dronning Sonja og ordføreren i Roma. Anerkjennelsen i forbindelse med denne utstillingen er Morten veldig stolt av.

- Jeg har jobbet veldig mye med arkitektur tidligere. På hele 1970-tallet jobbet jeg jo på Statens filmsentral, da fikk jeg en unik erfaring i all slags type fotografering. Jeg lærte håndverktet til punkt og prikke. Det er ikke noe mål i seg selv, men det gjør at jeg i dag står så mye friere. Jeg vet hva jeg holder på med.

Portrettfotografen
Aller mest kjent er Krogvold som portrettfotograf. Han har gjennom en årrekke servert nære portretter av både kjente og ukjente. Men hva er et godt portrett for Morten?

- Det er et godt portrett hvis det kan interessere mer enn bare den nærmeste familie. Bildet må bli allment. De beste portrettene får betrakteren til å bli interessert i personen selv om man ikke vet hvem han eller hun er. Et godt portrett er først og fremst et godt fotografi.

Krogvold prøver spesielt å jobbe med munnvikene og øyekrokene når han portretterer. Der mener han mye av hemmeligheten ligger i gode portretter. Man ser ikke mye smil i Krogvolds portretter. Dette kan ha sammenheng med at han ikke synes at et portrett skal røpe alt.

- Portrettet må ikke røpe alle hemmeligheter. Jeg liker et litt mystisk ansiktsutrykk. Edvard Munch sa at et portrett er like mye helfigur. Det er altså et bilde av et menneske. Da har man plutselig mye mer å spille på: gester, hender, skuldre osv.

I motsetning til mange andre portrettfotografer er det viktig for Krogvold at modellen ikke slapper av. Han vil at modellen skal få energi.

- Det en fotograf sender av energi, ord eller temperament blir tatt imot av modellen. Og sammen med det som modellen uttrykker, møter dette, i en toveiskommunikasjon, billedbrikken eller filmen. Det er dette møtet som er fasinerendes. Et portrett er et resultat av en ekstrem konsentrasjon.

Mange hevder og tror at Morten Krogvold har en enkel jobb som fotograf fordi han har en unik tilgang til kjendiser, og at disse er vant til kamera. Morten er ikke enig i at det er enklere å portrettere dem.

- Selv om man får noe gratis, så synes ikke jeg det er så mye lettere å fotografere kjendiser. Utfordringen med kjente mennesker er jo at alle har et bilde av dem. I tillegg så er kjendisene ofte så bortkjemte at det ikke er så lett å forføre dem. Med ”mannen i gata” er det helt annerledes. Den typen jeg er, og med min energi, så kan jeg nesten forføre vedkommende når jeg skal fotografere han eller henne. Der er ikke like enkelt med en kjendis. Men nettopp på grunn av denne forskjellen, liker jeg å fotografere begge typer mennesker, for det er to ulike måter å jobbe på.

Som portrettfotograf mener Morten en av de viktigste egenskapene er å ikke skille mellom mennesker og de ulike samfunnslagene. En gang spurte han Erik Bye hvordan han klarte å kommunisere så godt mellom de forskjellige lagene av mennesker. ”For faen, det finnes jo bare et lag, og det er mennesker”, svarte Bye.

- For fotografer som har lyst å jobbe med portretter, så er evnen og egenskapen til å kunne skli inn overalt helt sentral. Når jeg den ene dagen skal fotografere Dronningen, mens den neste en heroinbruker under broen, må jeg ha denne evnen. Da kan jeg ikke skille mellom mennesker og jeg må mentalt være på bølgelengde med dem jeg fotograferer. Til syvende og sist handler det likevel om hvordan fotografen oppfører seg, at man skaper trygghet og at man kan oppføre seg. De menneskene jeg fotograferer skal føle at jeg har stor respekt for dem.

Konservativ og tradisjonell
Krogvold er kjent for å være en konservativ og tradisjonell fotograf. Dette er muligens en av grunnene til at han ikke får den anerkjennelsen i kunstneriske miljøer som mange mener han fortjener.

- Ja, dette er et problem, i alle fall i Norge. Men det er ikke et problem i utlandet. Det er det som er det merkelige. I Norge har alle et bilde av meg og alle vet hvem jeg er. På den måten er jeg ”belastet” i Norge, mens jeg i utlandet er ”frisk”. I Norge er jeg ikke så godt inne i det gode kunstneriske selskap, men på en annen måte så er jeg det likevel. Jeg føler jeg får mye respekt av andre kunstnere, men hos maktmiljøene, som innkjøpskomiteene, er jeg ikke inne i varmen. Jeg gjør nok ikke de tidsriktige tingene. Det kan være flere grunner til dette. Noen mener nok at jeg er for lite avantgardistisk. Og bare det at jeg selger så veldig mye bøker og fotografier, blir nok ofte sett på som negativt.

Keiserens nye klikk
I 1993 ga Krogvold ut boken ”Det avgjørende øyeblikk” og ble i den anledning kjørt ganske hardt i media. Blant annet ble han omtalt i Dagbladet som ”Keiserens nye klikk” og ”Morten Krogvold: kynisk, vulgær, respektløs. En femåring kunne gjort det bedre”.

Det var to sider med massakre, ifølge Krogvold.

- Det som skjedde var jo at ingen ringte meg. Jeg fikk ikke noen oppdrag. De eneste som støttet meg, var andre kunstnere. Jeg vurderte å flytte ut av landet. Så dukket det opp en liten notis i VG om at den danske avisen Politiken hadde gitt den samme boken terningkast 6. Da kom oppdragene tilbake.

- Nå er det mange som har prøvd å ta rotta på meg i så mange år, men de har ikke klart det. Men rådene jeg har fått av andre kunstnere, om å være enda mer Krogvold og ikke la andre påvirke, har gjort til at jeg overlever.

I dag er Krogvold veldig glad for den kritikken han fikk og har fått. For uten den så tror ikke han at han hadde vært der han er i dag. Det begynte nemlig å gå litt for greit.

- Selv om kritikken var nådeløs, så hjalp den meg på sikt. For jeg ser at det ble litt mye av det samme.

Som ung 60-åring får vi nok se mye mer til Morten Krogvold. I lang tid fremover. Selv sier han at han skal fotografere til han dør. Det lover bra.
Frank Hesjedal - Morten Krogvold
Morten Krogvold
Frank Hesjedal
Morten Krogvold - Ella Fiskum
Ella Fiskum
Morten Krogvold
Morten Krogvold -
Morten Krogvold
Morten Krogvold -
Morten Krogvold
Morten Krogvold - William Klein
William Klein
Morten Krogvold
Morten Krogvold -
Morten Krogvold
Morten Krogvold -
Morten Krogvold
Morten Krogvold -
Morten Krogvold
Morten Krogvold -
Morten Krogvold
Morten Krogvold - Ole Gunnar Solskjær
Ole Gunnar Solskjær
Morten Krogvold

Varsle Foto.no
Tips en venn
Som innlogget kan du kommentere artikler.
Artikkelkommentarer
Sissel M Kleivdal H.
Inspirerende...!

Mvh
SMKH
20.5.2017
Trond M.
Har jeg sett barnet i kisten i katakombene i Palermo, montro?
11.3.2011
Caroline G.
Dette var en interessant om Morten! :) Fantastisk.
11.2.2011
Hjalmar E.
Trivelige Morten Krogvold. Altid moro å lese om han :)
28.12.2010
Håvard F.
En spennende artikkel rundt en svært dyktig fotograf.
mvh
Håvard
23.12.2010
Eller kommenter via Facebook:
Åpne uskalert versjon i eget vindu