Tørt regn på Operataket

Folk møtte opp, med frakk og paraply, for å ta del i åpningen av utstillingen "WATER, RIVERS AND PEOPLE"
I det publikum nøt de siste akter av Don Carlo på innsiden vartet Operataket på utstillingsåpning ute i regnværet, en sen oktoberaften i forrige uke. Folk møtte opp, med frakk og paraply, for å ta del i åpningen av utstillingen "WATER, RIVERS AND PEOPLE". Fokuset er på vann og arrangementet er en del av kampanjen Blå Oktober, et samarbeidsprosjekt mellom flere organisasjoner og partnere. Vi i Norge har muligens mye å tenke på i disse bankkrisens dager, men det er faktisk slik at mange mennesker rundt i denne verdenen ikke en gang har tilgang på rent vann. Alle former for sivilisasjoner behøver dette for å kunne overleve. Men verden anno 2008 har et annet fokus, og neglisjerer store folkegruppers behov nettopp for å kunne styrke sine egne geskjefter, karrierer og mål. Dette har fotografer verden over tatt tak i og en stor samling bilder har resultert i den projiserte vandrerutstillingen, som altså den 15. oktober åpnet oppe på Operataket.

Spesiell opplevelse
I sannhet var det en spesiell opplevelse oppe på taket av Norges omdiskuterte turistattraksjon. Det var kaldt, mørkt og vått. Men likevel stod de drøyt 100 fremmøtte støtt og fulgte med på arrangementet. Det var flere talere som var invitert, og det hele åpnet med koordinator Mai Simonsen og utstillingskoordinator Tove Heiskel som presenterte innholdet og motivet for utstillingen. Værets våte uttrykk gjorde at PA anlegget ble værende inne, så en megafon ble erstatningen, noe som dessverre medførte at kun de som stod nærmest hørte noe av det som ble sagt. Men beskjeden var enkel og kan gjengis her: Det er nok av vann her i verden, men den forvaltes feil. Bakgrunnen for utstillingen er å belyse nettopp det faktum at våre enorme vannressurser blir benyttet til et langt mer egoistisk og kapitalistisk foremål en det bør. Hele kloden er fylt av eksempler på en ignoranse ovenfor miljøet og mennesker fra regjeringer og bedrifter. Her har man valgt å legge fokuset på utbygging av dammer og demninger, og 25 berørte områder fra hele verden er presentert i utstillingen.

Det virker kjent
Jeg har selv forsket og skrevet om de store konsekvensene av damkonstruksjoner i uberørt Islandsk natur, og ble stadig overasket over korttenktheten disse prosjektene fremviser. Tror vi at det bare er å bygge, tjene penger, og deretter leve lykkelig? Nei, noen vil bli sviktet og forbigått, uansett. På Island var det naturen, fuglelivet og plantene. I de 25 eksemplene som er tatt tak i her gjelder det menneskene. Alle skjebnene som bare må akseptere grådigheten oppover rangstigene. Det finnes cirka 50 000 demninger rundt i verden, og kanskje opptil 80 millioner mennesker har måttet tåle konsekvensene som følger dem.

Eirik Linder
Bildene og teksten som er presentert i big size på Operaens tak gir et sterkt og svært direkte innblikk i mange av de berørtes situasjon. Vann, noe vi her i nord tar for gitt, er noe som andre mennesker bruker all sin energi på å oppdrive. Det kommer tydelig frem gjennom fotoprosjektene på veggen. Fotografene representerer alle verdens hjørner og har ulik tilknytning til de ulike prosjektene. Også norske fotografer er representert, og særlig prosjektene til Eirik Linder og hans italienske kompanjong Francesca Casjarri vekker oppsikt. Her får vi se sterke bilder fra Mekong elven i Thailand, Kambodsja og Laos, og elvebefolkningens utfordringer som følge av demningskonstruksjonene der. De store utbyggingene, som har sterk norsk innflytelse gjennom store selskap som Statkraft og Nordplan har blant annet medført at primærnæringer som fiske er totalt fjernet. Selvsagt saboterer dette livene til den underernærte lokalbefolkningen. Oppsikt vekker også deres skildringer fra katastrofen i Vajont, Italia, en time nord for Venezia. Her skulle verdens største demning bygges for 45 år siden, men alt endte i tragedie da det hele raste sammen i et enormt leirras. Dette grunnet demningen og skapte en kraftig tsunami som visket bort flere landsbyer og drepte 2 000 mennesker. De to fotografene forteller om sterke inntrykk i møtene med mange av de overlevende fra ulykken, men lar bildene forteller enda mer. Flere hold har senere gitt regjeringen deler av ansvaret for ulykken og hevder de visste om farene ved konstruksjonen, men som så ofte før har dette blitt skjøvet under teppet og nærmest blitt et tabubelagt tema i Italia.

Fotografiet et unikt redskap
Nettopp denne typen reaksjoner er blitt vanlig i den kyniske delen av verden, hvor de ansvarlige dysser ned og uskadeliggjør, mens de med lavest røst blir sittende igjen i gjørmen. Denne utstillingen bekrefter derimot at det også er folk utenfra som ser, og opplever det som skjer. Sånn sett er fotografiet et helt unikt redskap, i sin evne til å kommunisere med sitt publikum. Det er sannheten som presenteres på Operaens tak. Men som fotoutstilling er det nok ikke en optimal løsning å presentere bildene projisert på en vegg. Som en utendørsopplevelse er det spennende, men dersom man skal få øye på kvaliteten disse bildene virkelig innehar forsvinner dessverre det meste i projiseringen, som dessverre ikke er av spesielt god kvalitet. Alle lysene knyttet til selve Operabygget ødelegger også litt av opplevelsen i mørket. Men dette er uansett mye mer enn en utstilling, og således er en slik utendørs presentasjon med på å inkludere allmennbefolkningen til et engasjement rundt en viktig sak.

Arbeiderpartiets Marit Nybakk
Derfor var det nok også befriende at åpningen, ved Arbeiderpartiets Marit Nybakk, kunne inkludere regjeringens garantier for at den kommende utviklingsrapporten skal fokusere tydelig på retten til vann rundt i verden. Dette ble selvsagt mottatt med applaus og jubelrop fra det våte publikummet.

Beskjeden bør komme frem
Uansett om det var regn, mørkt og kaldt, eller om bildene ikke fikk sin rettferdige boltringsplass, så bør beskjeden komme frem om viktigheten av vann her i verden. Dagens finanskriser bør påminne oss alle om at kynismen og grådigheten innhenter oss, uansett. At fotografiet kan være med på å underbygge motstanden mot dette er både gledende og ytterst nødvendig.
Karen Robinson - Narmada Eleven, India
Narmada Eleven, India
Karen Robinson
Den enorme bevegelsen av titusenvis av bønder og urfolk som utgjør Redd Narmada-Bevegelsen fremprovoserte i 1993 en stopp av Verdens Bankens finansiasjon av Sardar Sarovar Demningen, og den førte til dannelsen av Verdens Kommisjonen om Demninger i 1997.
Brent Stirton - Omo Elven, Etiopia
Omo Elven, Etiopia
Brent Stirton
Gibe 3 demningen vil doble Etiopia's strømforsyning og på denne måten holde oppe et utvidet strømnett og eksport til Kenya og andre naboland. Nå er urfolks stammene som bor i området truet fordi deres levegrunnlag er avhengig av elva og dens årlige oversvømmelser. Regjeringen har tvunget disse stammene å godta den destruktive demningen og med dette å ofre sine rike OMO Valley kulturer.

Varsle Foto.no
Tips en venn
Som innlogget kan du kommentere artikler.
Artikkelkommentarer
Ingen har kommentert denne artikkelen enda
Eller kommenter via Facebook:
Åpne uskalert versjon i eget vindu