Alt fra kles- og smykkedesign, til maleri, illustrasjon, video og fotokunst var representert blant de drøyt 50 kunstnerne, og det var en svært fargerik og variert opplevelse, kapabel til å glede ett mangfoldig publikum.

Og det er allerede her den første utfordringen viser seg. Hvordan skal disse ulike arbeidene unngå drukning i dette enorme havet av kunst- og stilarter? I en slik setting er man avhengig av at kvaliteten er høy for å rett og slett ha en sjanse til å bli husket. Men hva er definisjonen på høy kvalitet? Er det den visuelle biten, eller er det det konseptuelle som setter standarden for god og dårlig kunst? Eller holder det bare å ha en glimrende ide? Dette er interessante spørsmål i en stadig større kunstverden, hvor flere og flere dukker opp med både nye og resirkulerte ideer, men også spørsmål det er vanskelig å svare på.

For når så mange kunstnere skal boltre seg på begrenset plass, alle med samme behov, og samme håp, da kan det fort bli kaotisk og rotete. Men til tross for dette, så var det absolutt arbeider her som hadde nettopp den gløden som skal til for å fenge. Da er det definitivt verdt å nevne portrettserien See you, see me som tar for seg temaer rundt blind- og svaksynhet. Ett veldig konseptuelt stykke arbeide kan man si, som ble tydeliggjort gjennom sterke portretter av blinde og svaksynte i hverdagslige miljøer. Blindetegn var innrisset i printene, noe som krydret den visuelle opplevelsen og forsterket den konseptuelle konstruksjonen. Hodetelefoner var inkludert hvor de portretterte fortalte om deres oppfattelser av hverdagen. Sterkt.

På det rent visuelle planet var det også en fryd å se portrettet The Beautiful Boy, som med nesten malerisk snitt, diskuterer kjønn, og det feminine i mannen; ett ørlite tabu i det moderne samfunn. Ett interessant tema med ett imponerende argument.

Det er heller ingen tvil om at originalitet blir en viktigere og viktigere egenskap i artistisk uttrykk og tematikk. Kunstverden har sikkert aldri vært mer tolerent og det er neste vanskeligere å argumentere mot hva som er akseptert, enn for. I lys av denne trenden er det derfor litt befriende å se utviklingen som har oppstått i moteverdenen. Gjengen bak Oslostil har kastet seg på en av bølgene, det litt folkelige motefotografiet sett gjennom snapshot genren, som vel fikk sitt alvorlige gjennombrudd med Terry Richardson sent på 90tallet. Oslostil har brakt motefotografiet helt ned til rota, og fokusert på å dokumentere trender og mote, både den klassiske retroen, og den moderne originaliteten, med enkle men likevel gode bilder på gateplan. Ett originalt konsept, som gjennom sine websider treffer nettopp det publikummet de akter å fremstille, folket i gata.

Det som er påfallende med denne utstillinga er at noe av det som kanskje festet seg best var de arbeidene som hadde vært heldige å få med en tekstbit tilknyttet bildene. For stort sett var kun artist og deres utdanningssted nevnt under verkene, som gjorde det vanskelig å kunne tolke ide og konsept. Har i ettertid sett at denne informasjonen er å finne på NorskArt sine websider, men dette er vel noe som burde vært inkludert i selve utstillingen? Ett stort minus som nok arrangøren må ta ansvaret for, men artisten må ta konsekvensen av.

Så alt i alt var dette en forfriskende og fargerik utstilling, som fremviste mye spennende samtidskunst, og at det gror godt i de yngre rekkene i norsk kunst. Men som nevnt ble dette kanskje litt amputeret av litt liten utfoldelsesplass, og noen minus presentasjonsmessig.

Gjør forøvrig oppmerksom på at anmeldelsen har fokusert på fotografiene ved denne utstillingen, og tilføyer at det var også mye spennende innenfor de andre genrene nevnt ovenfor. Se mer på www.norskart.ansauk.com.

NorskARt Exhibition
5-6 Mai 2007
La Viande,
Old Street, London, Storbritannia