Dag Alvengs fotografier fra serien ”I love this time of year”, er hovedsakelig tatt på gaten i New York . Konseptet eller ideen bak prosjektet forklarer Alveng selv i en tekst fra utstillingskatalogen:

På begynnelsen av nittitallet oppdaget jeg at noe spennende skjedde hvis jeg snudde kameraet fire ganger rundt sin egen akse og eksponerte fire ganger på samme negativ. De siste to årene har jeg arbeidet konsekvent med denne ideen, slik at alle bildene på utstillingen er nye og ikke tidligere vist. I hovedsak dreier det seg om fenomener i tid og rom: Rommet forandres til forskjellige mønstre, og tiden eksisterer i ett og samme bilde, lagvis.

Bildenes formater spenner fra 46x56 cm til 137x180 cm og viser New Yorks urbanitet; fire ganger pr bilde. Dette kan skape et ganske så kaotisk uttrykk, med det er system i kaoset. Da kameraet er brukt med en 90 graders rotasjon vil betrakteren nødvendigvis bli utfordret til en sirkulær lesemåte i forhold til disse bildene.

Det interessante er at fotografiene har en mengde spennende referanser både formalt og tematisk. Formalt sett så er det lett å trekke linjer til den noe yngre Mikkel McAlinden – som også jobber med å sy sammen flere negativer til ett bilde. Om det er Mikkel som har videreutviklet Dags teknikk eller i hvilken rekkefølge utviklingen har gått, er det ikke lett å si med sikkerhet. En annen kunsthistorisk referanse man kan poengtere i forhold til noen av Alvengs fotografier, er Piet Mondrian med sine horisontale og vertikale streker. Dette rasteret danner symmetri og harmoni i et kaotisk bybilde. Man får også følelsen av å titte inn i et kaleidoskop når man forholder seg til Alvengs fotografier. Og et kaleidoskop vil alltid ha evnen til å gjøre det ordinære til noe spektakulært.

Det er ikke alle fotografiene på Blomqvis t som er like stramme, tvert imot. Alveng viser noen fotografier i et ekstremt overeksponert og utbrent uttrykk. Disse virker totalt overflødige i denne sammenheng. Den formale eksperimenteringen som kommer klart frem i de andre fotografiene, blekner bokstavlig talt i disse lyse bildene. Den sirkulære og søkende lesemåten poengtert over er ikke gjeldende i disse fotografiene. Blikket flyter uten å feste seg noe sted og det finnes ikke ett eneste fokuspunkt. Mens i de strammeste bildene blir betrakterens blikk utfordret i forhold til fokuspunkt. Hovedfokus er ikke alltid gitt, og man får et søkende og dynamisk blikk i interaksjon med verket.

Når det gjelder tematiske referanser, mener jeg Alvengs fotografier utmerker seg innen et tema som er mye diskutert i kunst generelt, og som er veldig spennende spesielt når det gjelder fotografi. Nemlig det autonome bildet. Fotografi blir ofte sett på som tegn eller symbol ved at bildet står for noe annet. Og dette er jo en naturlig tanke da fotografier alltid tar utgangspunkt i noe gitt, noe man kan forholde seg til i den virkelige verden. Alvengs fotografier gjør også dette. Men ved å abstrahere gitte former trekker han betrakteres blikk ut til billedflaten, slik at man ser fotografiets overflate og struktur – ikke bare et fotografi av en av New Yorks mange gater. Det er en fin balanse mellom konkrete motiv og referanse til autonomitet i abstrahering av former.

Alveng tilfører ved hjelp av rotasjonsteknikken en følelse av tilfeldighet til bildene sine. Det fremkommer ikke noen klar mening eller mål med disse fotografiene utenom formal eksperimentering Og dette virker å være hovedgrunnen til at Alvengs bilder fascinerer – at de ikke nødvendigvis problematiserer et tema eller viser til noe spesielt. Det virker unødvendig å spille på slike referanser som Jonas Ekeberg , direktør for Preus gjør i utstillingskatalogens forord: Alveng innfører altså et element av drama i bildene. Kan vi forbinde dette med New York etter den katastrofale dagen 11. september 2001?

http://www.blomqvist.no/galleri/